Å snakke med ungdom om sykdom

I denne artikkelen finner du tips og råd om hvordan du kan snakke med og inkludere ungdom som pårørende.

Ungdom som er pårørende har behov for å bli inkludert og informert tidlig. Flere undersøkelser av ungdom som pårørende, viser at svært mange ønsker mer informasjon enn de faktisk får. Ha tillit til at ungdommer kan finne egne løsninger på det som er vanskelig – med støtte fra deg.

Når ungdom er pårørende, bør du være spesielt oppmerksom på:
Sterke følelser er vanlig i ungdomstiden, og de aller fleste har det vanskelig med tanker og følelser i perioder.

Ingen kan klare alt når sykdom rammer. Senk kravene og unn deg selv et pusterom når du kan. Å la andre hjelpe kan gjøre veien videre litt lettere.

BarnsBeste.no

Viktig å huske på i møte med ungdom

Ikke tving fram reaksjoner eller samtaler, vær heller oppmerksom på, og åpen for, reaksjoner om de skulle dukke opp senere. Respekter om ungdom ikke ønsker å snakke.
Vær nysgjerrig og ydmyk. Hvordan har ungdommen opplevd endringene i familien? Hva er det han/ hun lurer på? Vær åpen for spørsmål og svar så ærlig som mulig.
Gi ærlig informasjon om symptomer, behandling og prognose. Gi informasjon på et tidlig tidspunkt.
Spør ungdommen hvem de ønsker informasjon fra, deg, den andre forelderen, helsepersonell?
Fortell ungdommen hva andre voksne i nettverket vet og hvordan de har reagert
Tenk over hvordan du kan støtte opp om ungdommens relasjoner og fritidsinteresser
Oppfordre ungdommen til å snakke med noen de er trygge på om det som skjer i familien. Vær tydelig på at du ønsker at de skal være åpne om de trenger dette. Det er bare positivt om de dele erfaringene sine med venner.
Det er ikke sikkert barna vil snakke om problemene sine. Kanskje kan det da hjelpe at du snakker om din egen opplevelse av situasjonen, hvilke tanker du har og hva du føler. Da gir du ungdommen et tydelig signal på at du er tilgjengelig og ønsker å snakke om vanskelige tema.
Fortell ungdommen at du ønsker at han/ hun skal ha det bra og leve et så vanlig ungdomsliv som mulig. Si rett ut: «Du kan gå ut og ha det gøy. Jeg ønsker det. Det er andre som tar hånd om meg og hjelper meg».
Dersom ungdommen er sint eller lei seg; ikke tolk disse reaksjonene umiddelbart til å handle om sykdommen i familien. Spør ungdommen. Det skjer mange andre hendelser i et ungdomsliv som kan være følelsesmessig krevende.
Vær tydelig på at ingen reaksjoner er feil. Forklar at det er normalt å bli lei seg, sint og redd.
Spør ungdommen om skolen og si at du ønsker at det skal være noen på skolen som kjenner familiens situasjon og som ungdommen kan henvende seg til.
Inkluder ungdommen når hverdagslivets mange oppgaver skal fordeles.
Lag en «Plan for familien» og la ungdommen få delta i utformingen av denne.
Anerkjenn ungdommens styrke og kompetanse. Vis at du ser hvilke oppgaver de utfører og hvordan de håndterer sykdommen i familien. Gi tydelig uttrykk for at du er stolt av dem – både for at de bidrar inn i familien, men også for at de gjør ting som er bra for seg selv.