I alderen to til syv år er barns tilgang på ord og forståelse av ordene under utvikling. Små barn mangler erfaring og kan ha vanskeligheter med å forstå sammenhenger.
Voksne må hjelpe barn å finne et språk som gjør at de kan forstå situasjonen og sammenhengen de er i. Barn kan også trenge hjelp til å sette ord på sterke følelser, både egne følelser og andres.
Når vi skal snakke med barn, hjelper det å tenke at vi er skapt med en munn og to ører. Det betyr at vi skal lytte dobbelt så lenge som vi snakker.
Raundalen & Schiltz
Små barns virkelighetsoppfatning
Barn har gjerne få begreper knyttet til tid, rom og årsaksforhold og kan derfor blande sammen ulike hendelser og ha vansker med å forstå sammenhenger og lange tidsperspektiv. «I går» kan for eksempel bety alt som har skjedd tidligere.
Barn kan være opptatt av detaljer som du som voksen ikke har lagt merke til. De har stor fantasi og kan noen ganger forestille seg at situasjonen er verre enn den er. Noen kan også skylde på seg selv for det som har skjedd og utvikle fantasier om at de kan påvirke sykdommen gjennom hva de tenker, sier eller gjør. De kan tro at voksne ser mer og har mer makt og muligheter til å påvirke situasjonen enn de har.
Små barn har liten distanse til sine erfaringer og forteller gjerne om sterke opplevelser på en sprikende og usammenhengende måte.
Det er ofte lettere for barn å kommunisere om her-og-nå-situasjonen framfor å snakke om noe som har hendt. Noen barn snakker om det de har opplevd gjennom lek som rollespill, tegning og andre former for gjenskapning av situasjoner.
Følelser og reaksjoner
Forklar at det er normalt å bli lei seg, sint og redd. Vær tydelig på at ingen reaksjoner hos barnet er feil.
Barn kan ha raske skiftninger i følelsesuttrykk og atferd og gå fra sterk gråt til vanlig lek på kort tid.
Barn kan være redde for å åpne seg hvis de tror de kan såre noen, bli avvist eller at deres følelser eller tanker kan være en belastning for den som lytter. Barn forandrer seg raskt. Å snakke sammen om det som har skjedd én gang, er ikke nok. Barns spørsmål vil komme litt om gangen, både etter hvert som de tenker seg om, gjør nye erfaringer, blir eldre og etter hvert som sykdommen endrer seg.
Vær tydelig overfor barnet på at de ikke har skyld i det som skjer eller i foreldrenes reaksjoner.
Vær åpen for at barnet kan spørre så mye de ønsker. Respekter om barnet ikke ønsker å snakke.
Jo mindre barn og unge vet, dess lettere har de for å fylle tomrommet med fantasier hvor de gir seg selv skylden.
Oddbjørn Sandvik
Inkluder nettverket
Fortell barnet hvem som kjenner til situasjonen og si at det noen ganger kan være lurt å snakke med andre enn sine foreldre om det man opplever. Kom gjerne med forslag til hvem barnet kan snakke med.
Snakk med barna om skolehverdagen. Informer helsesykepleier, lærer eller andre sentrale voksenpersoner. Spør om barna vil at vennene og klassekameratene skal få vite, hva de skal få vite og om barna vil ha hjelp til å fortelle.
Lag en «Plan for familien» og la barnet får delta i utformingen
Prøv å oppretthold hverdagslivets rutiner. Rutiner gir forutsigbarhet og trygghet.
Vis at du ser hvilke oppgaver de utfører og hvordan de håndterer sykdommen i familien. Gi tydelig uttrykk for at du er stolt av dem – både for at de bidrar inn i familien, men også for at de gjør ting som er bra for seg selv.
Legg til rette for at barna kan fortsette med sine fritidsinteresser. Vær tydelig på at dere vil at barnet skal fortsette med sine fritidsinteresser og at det er lov å være glad selv om noen er syke.
Søk støtte dersom du er bekymret for barnet ditt
Helsestasjon, helsesykepleier og fastlege kan være et godt sted å starte.
I de fleste kommuner finnes det gode støtte- og hjelpetiltak for familier i krise. Se kommunens hjemmesider for mer informasjon.
